jeg og min vannflaske

Nå har jeg gått rundt med den samme vannflasken siden lørdag 26/4-08, klokka 07.14, islandsk tid. Det er 45 dager, 11 timer og 15 minutter (med forbehold om regnefeil). Den begynte sitt liv som en Berg Toppur-flaske, med Skogarberja-smak. Dette sier dere kanskje lite, men det er faktisk islandske versjonen av BonAqua Silver, med skogsbærsmak! Da så den omtrent slik ut.

Etter den havnet i mine hender, har den vært med på mye rart. Flytur, konserter, tur/retur Trondheim, stevner, utallige skoletimer, nesten like mange turer i stallen... Den har vært min støttespiller gjennom lange timer i kassa på Kiwi, den har reddet meg gjennom glovarme dager på en støvete ridebane, den har oppmuntret meg til å gjøre mitt beste på tennisbanen (hvor jeg definitivt trengte det), den har gitt meg inspirasjon til å skrive når tentamensidéene tar slutt. Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye jeg kan takke denne flasken for. Selv da jeg mistet den i bakken så det sang, ja selv da holdt den ut og ble bare litt bøyd i korken. Nå ser den omtrent slik ut:

Litt sliten, litt oppskrapt og rystet, men like hel og like vanntett! Den går ut på dato 7.8.08, så mitt mål er å beholde den fram til det - selv om den muligens må pensjonere seg før vi kommer så langt.

Denne flaskeperioden er ikke et engangstilfelle heller! I fjor hadde jeg den samme vannflasken, en Olden Dråpe med Villbringebær, i minst fire måneder. Den var blant annet på reise i bilen til ridelæreren min i en uke, før den kom hjem igjen til meg. Den fikk ganske så stor affeksjonsverdi etterhvert, men en gang i november ble den brått revet bort fra meg, og jeg så den aldri igjen.. *snufs*

Selvfølgelig har det vært andre flasker som har tittet innom mitt liv, men dette er de to jeg har beholdt lengst og som har betydd mest for mitt liv. En vannflaske er ikke bare en vannflaske, nemlig. Den kan være en venn for livet!
(dens eget liv, vel å merke.)